Målstyring i skolen

De senere årene har norsk skole vært ledet etter et ledelsesprinsipp som kalles målstyring. Kystpartiet i Vestfold mener at denne formen for ledelse har virket på en uheldig måte i skolen. Vi vil derfor at norsk skole skal gå bort fra målstyring som styringsform.

De fleste vil antagelig være enig i at offentlig virksomhet skal ta sikte på å oppnå mål som er positive. Problemet med målstyring er imidlertid at det i praksis lett blir til at man konsentrerer seg om det som lett kan måles. Tester som for eksempel PISA-testen måler elevenes ferdigheter i lesing, regning og naturfag. Derimot vil en slik test vanskelig fange opp for eksempel elevers ferdigheter til å skrive en lengre tekst.

I enkelte kommuner hvor målstyring har vært mere rendyrket enn i andre kommuner, har man sett uheldige utslag. Som et eksempel har vi dette sitatet fra Klassekampen 21. mars i år:

Da Kristin Ask fikk den første skriftlige halvårsevalueringen på skolen til sin åtte år gamle datter, regnet hun med at den skulle si noe om hvordan datteren er som elev. Om hun er rotete, pratsom eller nysgjerrig, hvordan hun er sammen med andre. I stedet fikk hun en liste med fjorten punkter: «Kan eleven forskjellen på bartrær og løvtrær?» «Kan eleven nevne fire husdyr?»

Ikke fordi læreren gjorde noe galt, understreker Ask, men fordi det er slik skolen er blitt.

Eksemplet over (og andre eksempler) har mere karakter av å være en karikatur på målstyring enn noe som er en nødvendig følge av å velge denne formen for styringsform. Det kan allikevel tjene som eksempel på en skole som har gått for langt i å legge vekt på det som lett kan måles og settes tall på i skolen.

Erik Strand
Fylkesleder, Kystpartiet i Vestfold

Hvis man er interessert i mere bakgrunnsstoff fra noen som er kritiske til målstyring, kan man gå inn på http://motmaalstyring.org/

Dette innlegget er publisert som leserinnlegg på Østlandspostens debattside.

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Samferdselspolitikk for fremtiden

I debatten om hvor den nye togstasjonen i Hortensområdet skal ligge, har Kystpartiet i Vestfold tatt stilling mot å legge stasjonen til Bakkenteigen. Interesserte kan lese et par innlegg hvor andre partier i fylket har argumentert mot Bakkenteigen-alternativet her og her. Dette innlegget er også interessant: http://www.brudvik.org/wp-content/uploads/downloads/2013/11/K.A.-Brudvik-Hvorfor-Bakkenteigen-alternativet-er-et-d%C3%A5rligere-valg-2013.pdf.

 

Det finnes også et ytterligere argument mot å legge den nye stasjonen til Bakkenteigen. En av de kvalitetene noen av oss setter pris på ved fylket vårt, er de mange små og middels stor byene. I motsetning til i Grenland har ikke byene (hittil) vokst sammen til ett stort tettsted. De har beholdt statusen som et eget tettsted i stedet for kun å bli en bydel. Det er en tilstand som er verd å ta vare på i fremtiden.

 

Den nyeste av byene er Åsgårdstrand, som fikk bystatus 1.1.2010. Avstanden til Horten er kort, og på lengre sikt kan dårlig planlegging bidra til at byen endrer karakter fra tettsted/by til bydel i Horten. Når høyskolen nå engang er lagt til Bakkenteigen, et i og for seg uklokt valg, har vi en del utfordringer når det gjelder eventuell utbygging av høyskolen og bygging av studentboliger på stedet. Når vi fremtiden både skal finne plass til utbygging og studentboliger og få til en byutvikling som ikke lar byene vokse sammen, er det utvilsomt en fordel å ikke ha en jernbanestasjon på stedet.

 

Så langt har jeg konsentrert meg om en del av Kystpartiets samferdselspolitikk som lett kan begrunnes ut fra verneinteresser. Jeg går så over til den delen som først og fremst tar sikte på sunn vekst. Det er mange prosjekter som kunne kommet samfunnet til nytte. For eksempel går Kystpartiet i Vestfold inn for ny fastlandsforbindelse fra Nøtterøy via Stokke. Vi kunne også ha god bruk for broforbindelse over Oslofjorden og tosporet jernbane.

 

Alt dette koster penger, og det som koster penger, har en tendens til å skape prioriteringsproblemer. Å prioritere kan i større eller mindre grad vanskelig. Noen ganger er det egentlig vanskeligere enn hva politikere og andre debattanter gir uttrykk for, som når noen lover mere til gode formål enn det er dekning for. Det motsatte kan også tenkes; at finansiering gjøres til et større problem enn det er. Mens det ikke kan anbefales å øke bruken av de oljeinntekter vi har, til forbruk, er det mindre problematisk å bruke mere på å investere i å bygge ut infrastruktur. Også om det skulle innebære å gå bort fra handlingsregelen. Det er en fornuftig ting å gjøre med tanke på en fremtid hvor vi ikke kan bruke oljeinntekter i norsk økonomi slik som i dag.

 

Uansett hvem som velges inn i fylkestinget i høst, vil de ikke ha muligheten til direkte å bevilge midler til f.eks. broforbindelse over Oslofjorden. Lokalpolitikere kan derimot bruke argumenter som går på at det er samfunnsøkonomisk forsvarlig og riktig å satse mere på gode infrastrukturprosjekter, i møte med nasjonale myndigheter.

 

Kystpartiets lokalprogram 2015-2019 kan leses her.

 

Erik Strand

  1. kandidat for Kystpartiet ved fylkestingsvalget
Publisert i Ukategorisert | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Foredrag om korrupsjon ved Erling Folkvord

Lørdag 2. mai arrangerte Kystpartiet i Vestfold et åpent møte i Tønsberg. Temaet for møtet var korrupsjon og maktmisbruk i Norge. Tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord holdt et foredrag om korrupsjon, og under gjengir vi innholdet i foredraget.

Om korrupsjon.

Av Erling Folkvord

Innleiing på åpent møte i Tønsberg 2. mai 2015, i samband med årsmøtet i Kystpartiet.

 

Revisoren

For rundt 180 år sia ga den russiske forfattaren Nikolaj Gogol (1809–1852) ut forvekslingskomedien Revisoren. Med skarp penn og fornøyeleg satire skildra han sider av russisk overklasseliv som det ikkje var vanleg å skrive om:

Ein ukjend tilreisande kom til ein by der mange auka rikdomen sin med tvilsam bissniss og ulovlege metodar. Dei ville gjerne fortsette med det. Dei trudde den framande var den offentlege revisoren som dei visste skulle kome på kontrollbesøk. Den ukjende vart oppvarta med milde gåver, servering, pengar og seksuelle tenester.

Han forstod forvekslinga, forsynte seg med begge hender og klarte å flykte før han vart avslørt. Gogol avslutta forteljingada den verkelige revisoren kom til byen.  Foreløpig er det smått med tilsvarande samtidslitteratur frå det moderne Norge.

*

Eg kjenner ikkje til korrupsjonsfrie samfunn.

Hovudpoenget i  ein kapitalistisk økonomi er, litt forenkla, at kapitaleigaren skal tileigne seg den meirverdien som arbeidarar skaper gjennom arbeid.  Samfunnet vårt er bygd på denne retten – som derfor er lovleg.

Så er det enkelte bedriftseigarar som ikkje nøyer seg med det. Dei vil ha enda meir. Og ein del av dei som berre er sentrale funksjonærar nyttar og høvet til å ete av lasset.

Da er vi over i kriminalitet som og kan omfatte korrupsjon.

Skilnaden treng ikkje vere stor mellom ordinær, lovleg bissniss og  det korrupte.

*

Men først litt generelt om kva korrupsjon er: Først: Vi misforstår kvarandre viss vi ikkje seier kva vi legg i begrepet.

Sjølve ordet ”korrupt” kjem frå latin og betyr omtrent det same som ”utskjemt” eller ”forderva”.

Ein kvardagsdefinisjon kan vere: ”Eit saksforhold det luktar av, eit råttent opplegg”.

Saka luktar fordi ein eller fleire av aktørane bryt både normer og formelle spelereglar, anten dei gjer det i banken, på lageret, på innkjøpskontoret, på golfbanen eller over ein diskré restaurantmiddag.

Jusprofessor Carl August Fleischer definerte korrupsjon i offentleg sektor 18 år før ordet  korrupsjon kom inn i straffelova.

Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas  istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til.

 

Når det er sagt om korrupsjon i offentlege funksjonærar og politikarar, bør vi ikkje glømme at det nesten alltid er ein privat part, som vanlegvis får den største gevinsten.

*

  • 276 a i straffelova har eit korrupsjonsbegrep som dekker både offentleg og privat sektor, men som er langt snevrare enn det begrepet Fleischer formulerte:

For korrupsjon straffes den som

  1. a) for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag, eller
  2. b) gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag.

Og så har vi det som i lova blir kalla påvirkningshandel. Det vil seie den som krev, mottar eller godtar ein «utilbørlig fordel» for å påverke andre si utføring av stilling verv eller oppdrag. (§ 276 c). Dette omfattar og stilling, verv eller oppdrag i utlandet.

*

Ingen skal dømmast etter paragraf 276 utan at påtalemakta  overbeviser retten hinsides einkvar rimeleg tvil om at vedkomande faktisk har krevd, mottatt, akseptert eller gitt ”en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag”.

Rettssikkerhet betyr frikjenning av mange skyldige, anten det er valdtekt eller korrupsjon. Eg syns det skal vere slik. – Ei anna sak er at mange skyldige går fri på grunn av manglande eller dårleg etterforsking.

*

Skal vi snakke om den verkelege korrupsjonen, må vi ta med dei som påfører samfunnet skade og innkasserer utilbørlege fordelar som har ei viss betydning, sjølv om saka aldri blir politietterforska.

*

Ein nytilsett funksjonær i Boligetaten  i Oslo fortalde meg for snart 25 år sia at han på1980-talet reagerte på praksisen med at saksbehandlarar fekk gåver frå visse leverandørar. Han spurte sjefen til råds og fekk klart svar: ”Du skal ikkje ta i mot meire enn du kan bere med deg.”

Den underordna som følgte rådet, var den første som vart arrestert da politiet i samarbeid med Kommunerevisjonen starta ei korrupsjonsopprulling sommaren 1989. Sjefen som ga rådet, kom seg gjennom både etterforsking og gransking med rak rygg og upletta rulleblad.

Eg vil tru vi har hatt tenestemannskorrupsjon i offentleg sektor  sia Harald Hårfagres tid.  – Eit av dei første mediekjente eksempla etter andre verdskrig er tollkorrupsjonen i Oslo.

Den unge pelsgrosseraren Olav Thon og tre tilsette i tollvesenet fekk i 1956 til dels streng straff. Byretten fann det bevist at grosseraren hadde avtalt å betale ein av dei andre tiltalte for å sleppe unna med billegare fortolling. Retten fann det og bevist at grosseraren handla med overlegg og dømte han til fengsel i eitt og eit halvt år, bot og inndraging. Fengselsstraffen var betinga.

*

Etter mitt syn er politikarstyrt korrupsjon alvorlegare og ofte meir samfunnsskadeleg enn tenestemannskorrupsjonen. Eg skal nøye meg med eit par eksempel.

Alle hugsar NOKAS-ranet i 2004. Eit ransutbytte på 51 millionar har framleis ikkje  komi til rette. Langt færre hugsar ei børsmelding frå Sundal Collier året etterpå. Firmaet kunngjorde at dei trekte seg ut av den såkalla sjukehusboligsaka i Oslo med ein nettogevinst på rundt 100 millionar.  Sundal Collier hadde ikkje investert ei krone i sjukehusboligane eller sjukehusboligsaka. Dei hadde berre flytta ein del papir og hatt avgjerande, men diskré samtalar med politiske nøkkelpersonar. Driftsutgiftene til desse føremåla frå første kvartal 2001 til tredje kvartal 2005 var små.

NOKAS-ranet vart etterforska og dei sentrale  aktørane vart tatt og dømt. I det langt større sjukehusboligranet starta politietterforskinga først fem år etter at Sundal Collier sende gevinstmeldinga til Børsen. Dei eventuelt straffbare handlingane i den avgjerande startfasen var da truleg strafferettsleg forelda.

Enkelt sagt er dette ei sak der nokre få sentrale Høgrepolitikarar i Oslo sørga for at ei handplukka kjøpargruppe fekk  kjøpe meir enn 1700 kommunale småleiligheter til gi bort-pris. Om vi bruker tala frå vinnaren sine eigne bedriftsrekneskap, kunne Ivar Erik Tollefsen to-tre år seinare bokføre ein skattefri gevinst på i overkant av 1 400 millionar.

Eg har skrivi ei bok om denne saka, som blir utgitt om nokre dagar. Titel:

DET STORE OSLO-RANET

Byrådet, investoren og torpedoen

 

Eg har lite tru på at ranslaget nokon gong blir stilt til ansvar, verken økonomisk eller juridisk. *

Forhistoria til sjukeheimen Midtåsen i Oslo er eit anna, og langt mindre  eksempel på politikarstyrt korrupsjon.

Igjen var det ein liten handfull Høgrepolitikarar med høg medieprofil som braut både lov ,  kommunale vedtak og god forvaltningsskikk. Noverande fylkesmann i Vestfold – Erling Lae,  som var byrådsleiar i Oslo fram til 2009 – var ein av dei. Dei  hjelpte den kjente partisponsoren Atle Brynestad.  Dei sørga for at Brynestad utan konkurranse frå andre fekk ein rådyr 20 års utleigeavtale med kommunen. Han leigde ut eit sjukeheimsbygg som han planla å bygge på ei statleg tomt som han enno ikkje hadde kjøpt.

*

Om vi igjen held oss til vinnaren sine eigne rekneskapstal, så viser rekneskapen frå eit av Brynestad-selskapa at han  etter nokre månader innkasserte ein nettogevinst på 24,5 skattefrie millionar. Han selde  nemleg leigeavtalen og trekte seg ut lenge før det første spadestikket på tomta. Altså ikkje meir enn ein halv NOKAS i dette tilfellet.

*

Eg stansar oppramsinga der. Det er viktigare å sjå på kva vi kan gjere. Kven er det som kan vere motkreftene mot korrupsjon, anten det er i Statoil, Yara, Telenor eller dei meir beskjedne delane av privat eller offentleg sektor?

*

Å førebygge er alltid nyttigare enn å avsløre, granske og eventuelt straffe etterpå. Enkle og effektive tiltak som kan redusere korrupsjonen, er derfor det viktigaste. Internasjonal korrupsjonsforsking viser at ein del årsaksforhold går igjen, og at det finst medisin mot sjukedomen.

 

Etter arbeid i mange land har medarbeidarar i FN sitt utviklingsprogram (UNDP) samanfatta kunnskap om dette i ei enkel korrupsjonslikning.  Likninga seier at korrupsjonen får gode vekstvilkår:

  • når leverandørar kan få monopol eller einerett gjennom hemmeleg saksbehandling,
  • når organisasjonen, etaten eller foretaket manglar ryddig rekneskapsføring og grundig revisjon,
  • når tilsette i organisasjonen viser dårleg etisk skjønn i saksbehandling og anna yrkesutøving,
  • når utanforståande i liten grad får innsyn i den interne saksbehandlinga og avgjerdsprosessane i ein etat, eit selskap eller ein organisasjon. Likninga viser at enkle grep kan gjere speleromet mindre for dei korrupte. Åpen saksbehandling og utvida innsynsrett for dei som bryr seg, er gratistiltak som vil gjere det vanskelegare å lykkast med korrupt handlemåte.

Så enkelt og så vanskeleg er det.

Mykje ville òg vere gjort viss overordna maktpersonar måtte ta alvorleg tak i varslingar om korrupsjonsliknande forhold som dei mottar  frå underordna medarbeidarar.

*

FN-medarbeidarane som laga korrupsjonslikninga, meinte at avdekking av korrupsjon må følgjast opp med handling: «Hvis korrupte politikere og tjenestemenn ikke rettsforfølges umiddelbart, mister sine jobber og verv og blir fordømt i og av offentligheten når de blir avslørt, kan det oppmuntre til kriminelle handlingar og en straffefrihetskultur som igjen gir grobunn for mer korrupsjon.»

Det siste poenget er viktig. Neddyssing i staden for opprydding har vori og er eit gjennomgåande problem etter avdekking av korrupsjon eller korrupsjonsliknande forhold i Oslo kommune.  Straffefrihetskultur viser at det er liten risiko med å prøve seg på  nytt

Utvide innsynsretten

For å få mange med i avdekkinga av både korrupsjon og offentleg sløsing, må den menige kvinne og mann få større rett til innsyn.

Hemmeleghaldet rundt kontraktar og kontraktsvilkår er ofte svært omfattande. Dette gjer at folk som kjenner lokale forhold, som pårørande og tilsette på ein sjukeheim eller foreldre i ein barnehage, effektivt blir utestengt frå kunnskap om anbuds- og innkjøpsprosessar. Dette bør endrast, slik at dei raskt og enkelt kan få innsyn i både ulike pristilbod, kontraktar, timelister og rekningar.

Viss det blir vanleg at folk som bryr seg, får innsyn i den fortløpande  rekneskapsføringa, blir det vanskelegare å fuske.

Viss Stortinget endrar den lovfesta innsynsretten (Offentleglova) i vesentleg grad  og kommunestyret både  utvidar innsynsretten kraftig og oppfordrar befolkninga til å bruke den, får kommunen omfattande gratishjelp for å avdekke korrupsjon og liknande forhold.

= = =

I arbeidet for å førebygge korrupsjon og korrupsjonsliknande maktmisbruk frå sentrale politikarar, bør vi ikkje begrense oss til det som blir omfatta av § 276 i straffelova. Ei sak som Tønsberg Blad rulla opp for nokre  år sia, illustrerer dette.

Tidlegare nestleiar Per Arne Olsen i FrP var ein av hovedpersonane. Han var ordførar i Tønsberg fram til 2009. Ordførar  Olsen støtta ein utbyggar, slik at han fekk auke utnyttingsgraden – og dermed fortenesta – på eit nytt byggefelt. Så langt var dette eit politisk standpunkt i ei konkret sak.

Seinare kjøpte Olsen ei leilighet som utbyggaren av ukjente grunnar ikkje hadde lagt ut i marknaden. Redaktør Stanghelle i Aftenposten konstaterte at «Der den vanlige borger på leilighetsjakt måtte stille seg i kø, gikk byens fremste tillitsvalgte snarveien og fikk kjøpe direkte fra utbygger.»  Per Arne Olsen (FrP) har seinare fått politiattest med teksten  «intet straffbart forhold anses bevist», sjølv om Tønsberg Blad påviste at han gratis fekk ein garasjeplass som var verd 220 000 kroner. Dette var ein fordel, men ikkje ein «utilbørlig fordel», ettersom politiet kom fram til at andre òg hadde forhandla seg til liknande ordning.

Det Tønsberg Blad  avdekka, tyder på at utbyggaren gav daverande ordførar Olsen ei særbehandling som han neppe hadde fått, om han hadde vori lagerarbeidar Kari Olsen eller hjelpepleiar Per Olsen utan eit einaste politisk verv. Viss vi godtar slik utdeling av fordelar, berre fordi påtalemakta seier det ikkje er straffbart, innsnevrar vi kampen mot korrupte forhold i norske kommunar. Ein kan godt vere usamd med politiet i Olsen-saka, men eg meiner kritikken bør rettast mot lovgivar, dvs. Stortinget. Den norske korrupsjonsparagrafen er svak og knapt  meir enn ein skygge av britisk antikorrupsjonslovgiving.

Men igjen: Eg trur utvida innsynsrett for Kari og Per Olsen er meir effektive tiltak for å stanse politikarar om vil skaffe seg den typen fordelar som tidlegare ordførar Olsen innkasserte.

*

Vi treng offentleg debatt om kor vi synst grensene skal gå mellom det korrupte og det akseptable anten det er i stat eller kommune. Og vi bør hugse på at private bissnisfolk deltar i det aller meste av korrupsjonen i offentleg sektor.  Anten det er enkeltpersonar, små bedrifter eller milliardkonsern. Dessutan må vi ta omsyn til at korrupt handlemåte i dag ofte går over landegrensene. Det gjeld særleg i dei store sakane:

Eg skal nemne eit eksempel som er offentleg kjend, men der ordet korrupsjon ikkje vart nemnt:

DNO – Det norske oljeselskap – driv oljeutvinning i den kurdiske regionen av Irak. Dette er stor bissniss særleg når oppsplittinga av staten Irak nærmar seg.

DNO hadde likviditetsproblem under finanskrisa som utvikla seg frå hausten 2008. I oktober kjøpte oljeminister Ashti Hawrami i den regionale  kurdiske regjeringa DNO-aksjar for 175 millionar direkte frå DNO. Partane heldt denne handelen  hemmeleg.  DN skreiv seinare (23.02.2010) at aksjesalet «reddet DNO fra likviditetsproblemer. »

  • kokrim har opplyst at oljeminister Hawrami seinare selde DNO-aksjane og innkasserte ein gevinst på 118 millionar kroner. Dvs litt meir enn to NOKAS for å bruke norsk målestokk. DN skreiv (23.02.2010) at «ingen vet hvor gevinst [på over 100 millioner kroner fra denne aksjehandlen] har tatt veien.»

Eg møtte presidenten i det regionale kurdiske parlamentet i nordlege Irak nokre månader før oljeministeren starta den lønsame aksjehandelen. På slutten av møtet ba eg han nemne det som etter hans syns var dei tre største problema for det regimet og myndighetssystemet han var ein del av. Presidenten sa da at «korrupsjonen hos våre egne myndigheter er eit av dei aller største problema våre.»

For Økokrim var dette ei sak  om marknadsmanipulasjon, og dei ga  DNO ei bot på 27 millionar kroner.

DNO sin pressetalsmann poengterte at: «Kjernen i saken for oss nå er at vi mener Økokrim ikke har mulighet til å gi oss denne boten, så lenge vi allerede har betalt en bot til Oslo Børs på 800 000 kroner.»

Styreleiaren i DNO  var ikkje snauare enn at han meinte bøtelegginga  var ein «dobbeltstraff som bryter med grunnleggende regler i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen». (DN 28.09.2012.)

Ein analytikar hos Swedbank First Securities  trur på si side at bota frå Økokrim er «av marginal verdimessig betydning for DNO.» [Analytikar Teodor Sveen Nilsen til TDN Finans. Gjengitt i DN 2.10.2012.]

Så da kan vi jo velje korleis vi vil sjå på denne hemmeleghaldne og svært lønsame aksjehandelen:

–              Var det ei straffbar marknadsmanipulering for å berge DNO gjennom ei likviditetskrise  hausten 2008?

–              Eller fekk DNO  dobbeltstraff i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen?

–              Eller er det korrupsjon over landegrensene der DNO for å berge seg sjøl,  gjorde ein deal med ein råtten statsråd i eit gjennomkorrupt regime.

I alle fall er det i sak der norsk påtalemakt ikkje bruker korrupsjonsbegrepet.

*

Torsdag 7. juni er det eit uvanleg arrangement i Operaen i Oslo. Bilelektrikar og mangeårig tillitsvald i Oslo Sporveiers Foreining Jan Erik Skog skal ta i mot Fritt Ord sin ærespris. Han stod i mot trakassering, latterleggjering o.l. i eit tiår, etter at han første varsla om det han meinte var korrupsjon i diretørsjiktet. – Styreformannen i Sporveisbussene AS, konsernsjefen og konsernstyreleiaren gjorde absolutt ingen ting. – For nokre månader sida vart eit par direktørar og nokre av medhjelparane dømt til i alt 23 års fengsel. Dommane er ikkje rettskraftige ettersom nesten alle har anka.

To av politikarane som gjennom eige slølvsinn og passivitet har lagt til rette for busskorrupsjonen, er tidlegare konsernstyreleiar Michael Tetzschner (H) og tidlegare samferdselsbyråd Peter N. Myhre (FrP). Berre er stortingsrepresentantar i dag.

Opprullinga starta etter at Rødt kom inn i eit av dei folkevalde organa som i årevis hadde sovi i timen. Rødt-politikaren Ingrid Baltzersen og Rødt si bystyregruppe starta eit langvarig samarbeid med Oslo Sporveiers Fagforening.

*

Fleire eksempel eg har nemnt gjeld politikarar frå Høgre og FrP. Men ingen bør tru anna enn at korrupsjon er eit tverrpolitisk samfunnsproblem. Dei fleste folkevalde er ærlege og ryddige og ønskjer opprydding i all råttenskap, men eg meiner dei få korrupte med makt finst i alle leirar. Det korrupsjonssystemet som for 25 år sia vart delvis avdekka i og rundt Oslo rådhus, det var i stor grad bygd opp av nøkkelpersonar i Arbeidarpartiet og Kommuneforbundet, den gongen det nest største forbundet i LO.

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Slettet på VG Debatt

10. april skrev jeg et innlegg på avisen VGs debattforum http://vgd.no/ og opplyste om Kystpartiet i Vestfolds åpne møte 2. mai. Temaet for møtet er korrupsjon og maktmisbruk i Norge, og jeg skrev noen ord om temaet.

Det gikk ikke lang tid før innlegget var slettet. Jeg sendte så en e-post til VG Debatts moderatorteam og spurte om årsaken til at innlegget ble slettet. Dagen etter mottok jeg følgende svar:

«Hei

Hei, når hele temaet slettes, er det vanskelig å vite sikkert senere hva slettingen skyldes. Det kan være at noen andre brukere kranglet etc.»

14. april la jeg inn det samme innlegget (med noen små endringer) på VG Debatt. Også denne gangen ble innlegget fjernet etter mindre enn en time. Denne gangen kunne jeg logge meg inn på min profil på VG Debatt og se at det ikke var kommet noen replikker på innlegget mitt før det ble slettet. Altså var det mitt innlegg og ikke noe annet moderatorene hadde slettet. Jeg skrev så et svar på e-posten fra moderatorteamet og pekte på dette. Som vedlegg la jeg ved kopi av innlegget mitt. Jeg gjentok spørsmålet om hvorfor innlegget ble slettet. Jeg har til nå ikke mottatt svar.

16. april forsøkte jeg en tredje gang å skrive om Kystpartiet i Vestfolds åpne møte. Også denne gangen ble innlegget raskt fjernet. Under gjengir jeg innlegget som ble slettet 14.og 16. april:

«Maktmisbruk i Norge – Kystpartiet med åpent møte

 

Lørdag 2. mai arrangerer Kystpartiet i Vestfold et åpent møte hvor temaet er korrupsjon og maktmisbruk i Norge. Møtet starter kl. 13.00 og foregår i Eik samfunnssal i Jutulveien 9 i Tønsberg. Det blir blant annet foredrag ved tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord (Rødt).

 

 

 

Det er et svært viktig tema Kystpartiet i Vestfold tar opp på møtet, et tema som blir grovt forsømt i partipolitikken. Under gir jeg stikkordsmessig noen eksempler på hvor alvorlig temaet korrupsjon og maktmisbruk er:

 

– Bygdepost-saken. Denne saken gjaldt oppsigelsen av ansvarlig redaktør i lokalavisen Bygdeposten, som kommer ut på Vikersund. Oppsigelsen og den etterfølgende rettssaken satte en stopper for avslørende journalistikk som bygget på dokumentasjon fremskaffet av organisasjonen Fampo og Fampos leder Dag Hiåsen.

 

– I boken Vår korrupte hovedstad tar Erling Folkvord for seg flere saker hvor betydelige beløp har havnet på feil hender. For eksempel kan man lese at flertallet i bystyret i Oslo har solgt et tusentalls kommunale leiligheter på en måte som gav kjøperen en skattefri gevinst på mere enn 1,4 milliarder.

 

– Wiborg-saken. Boken Hvem drepte Jan Wiborg? anbefales – sammen med følgende artikkel fra ABC Nyheter: http://www.abcnyheter.no/nyheter/2014/08/28/tv-2-profil-fusket-i-reportasje-om-gardermoen-varsler

 

– Vi har i Norge hatt en del stygge justismord. Ikke alle er blitt gjenopptatt. Jeg vil her spesielt nevne Torgersen-saken. Grunnen til at jeg nevner den saken spesielt, er hvilke personer som har vært involvert i spørsmålet om gjenopptagelse. Professor Ståle Eskeland har i en utredning (se http://torgersensaken.no/kommisjonens-sviktende-grunnlag-eskeland/) konkludert med at Gjenopptakelseskommisjonen begikk grove feil da den avslo Torgersens begjæring om gjenopptagelse. Blant kommisjonens medlemmer den gangen finner vi blant annet tildligere PST-sjef Janne Kristiansen og tidligere politidirektør Øystein Mæland.

Jeg håper mange finner veien til Tønsberg 2. mai.»

Hva det er med dette innlegget som er i strid med VG Netts regler, kan man lure på. Med denne slettingen har vi uansett fått et nytt eksempel på at visse temaer er uønsket debattert i media. For mere bakgrunn kan man lese dette blogginnlegget:

https://kystpartietvestfold.wordpress.com/2015/02/09/et-innlegg-tonsbergs-blad-ikke-ville-publisere/

Erik Strand

Fylkesleder, Kystpartiet i Vestfold

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Fylkesvalgprogram 2015-19

Lørdag 21. mars avholdt Kystpartiet i Vestfold årsmøte i Semsbyen. Her gjengir vi programmet for fylkestingsvalget 2015 som ble vedtatt på årsmøtet.


Program for Kystpartiet i Vestfold for perioden 2015 – 2019

Samferdsel 

Kystpartiet i Vestfold vil prioritere fastlandsforbindelse fra Nøtterøy via Stokke.

Kystpartiet i Vestfold går inn for at ny jernbanetrasé lokaliseres til ett av de vestlige alternativene, ikke Bakkenteigen.

Nei til bompenger – ja til å bruke bensinavgiften på 5 kr. Pr. liter til vei.

Kystpartiet er for at staten skal bruke mere av oljeinntektene på infrastruktur. Det vil ikke være forbruk, men forsvarlig investering som ikke trenger å være inflasjonsdrivende, noe lokal- og fylkespolitikere kan bruke i sin argumentasjon overfor nasjonale myndigheter. Det vil gjøre det lettere å ta til orde for statlig satsning på utbedring av Vestfoldbanen eller broforbindelse over Oslofjorden.


Naturvern – arealplanlegging – byutvikling 

Vestfolds særpreg som et fylke med mange små og middels store byer og tettsteder må tas vare på og videreutvikles for fremtiden.  Det må unngås at ny bebyggelse planlegges på en slik måte at byene på lengre sikt vokser sammen. Kystpartiet i Vestfold er positiv til å bygge nye tettsteder eller bygge ut eksisterende tettsteder. I planleggingen av byer og tettsteder må estetiske hensyn vektlegges.

Kystpartiet ser det som viktig å prioritere jordvernet.

Kystpartiet i Vestfold vil ikke åpne for kjøpesentre langs E-18.


Økonomi

Kystpartiet er mot eiendomsskatt.


Utdannelse 

Frafall i den videregående skolen er blitt et økende problem. Et praksisprosjekt i Aust-Agder har gått ut på at skoletrette elever fra ungdomsskolen får mere praksis og mindre teori når de starter på videregående skole. Dette prosjektet har gitt gode resultater, og Kystpartiet i Vestfold vil at fylkeskommunen skal ta initiativ til et slikt prosjekt også i Vestfold.


Demokrati og rettssikkerhet

Kystpartiet går inn for at fylkeskommunen skal iverksette tiltak for å informere allmennheten om maktmisbruk som ikke omtales i media. Ved å arrangere seminarer om korrupsjon og maktmisbruk i Norge og invitere personer og organisasjoner med kunnskap på dette området kan fylkestinget i Vestfold gi et viktig bidrag til et reelt demokrati.

Publisert i Ukategorisert | Merket med , | 1 kommentar

Et innlegg Tønsbergs Blad ikke ville publisere

Den 27. juli 2014 sendte undertegnede et leserinnlegg til Tønsbergs Blad. For ordens skyld vil jeg nevne at innlegget kun var skrevet på vegne av meg selv og var ikke et innlegg for Kystpartiet i Vestfold. Samtidig kom jeg i innlegget inn på hvorledes avisene i Buskerud (med Hallingdølen som hederlig unntagelse) ikke engang ville ta inn leserinnlegg jeg sendte som stortingskandidat for Kystpartiet i Buskerud i 2013. Under kan man lese innlegget i sin helhet:

«Når media sensurerer

Som 1. kandidat for Kystpartiet i Buskerud ved fjorårets valg fikk jeg bekreftet at det slett ikke er alle aviser som vil publisere innlegg fra alle. Hverken Laagendalsposten eller Drammens Tidende (DT) ville trykke et kortfattet innlegg jeg skrev om maktmisbruk i Norge. DTs samfunnsredaktør begrunnet å ikke trykke innlegget mitt med at det jeg skrev, manglet faktagrunnlag. Jeg har i e-post oppfordret samfunnsredaktøren til å komme med belegg for den påstanden – uten å få svar.

Da jeg så la inn et innlegg og kommenterte at DT ikke ville trykke leserbrev fra en stortingskandidat, på Ringerikes Blads Origo-sone på internett, ble sågar det innlegget fjernet.

Den 26. juli ble jeg igjen sensurert på et forum i nabofylket, MidtiBuskerud.no. Med utgangspunkt i en artikkel i lokalavisen Bygdeposten, hvor stortingsrepresentant Morten Wold (FrP) hadde uttrykt bekymring for flere lokale barnevernssaker, viste jeg til at den samme Wold tidligere som journalist i DT hadde kommet med grove usannheter da Bygdeposten publiserte flere artikler om alvorlig maktmisbruk i Norge i 2000. Ikke lenge etter ble innlegget fjernet. Vertskapet begrunnet det med at innlegget kunne være «en tanke for person-rettet».

Konsekvensen av en slik sletting av innlegg blir at leserne får et feilaktig og uimotsagt bilde av virkeligheten når det gjelder spørsmål om maktmisbruk og rettssikkerhet i Norge.

Erik Strand
Tjøme»

Tiden gikk uten at jeg så innlegget på trykk. Den 9. september sendte jeg en e-post og spurte om Tønsbergs Blad ville trykke innlegget. Jeg fikk til svar at Tønsbergs Blad ikke kunne se å ha mottatt innlegget på e-post fra meg og, man lurte på om jeg var sikker på om e-posten var kommet frem. Jeg sendte så innlegget på nytt. Igjen gikk ukene uten at jeg så innlegget på trykk. Den 21. januar i år sendte jeg på ny spørsmålet til Tønsbergs Blad om de ville publisere innlegget. To dager senere fikk jeg dette svaret fra redaktør Morten Wang:

«Hei

Tønsberg Blad er en lokalavis for Tønsberg-distriktet, og prioriterer derfor den lokale debatten. Dette innlegget hører hjemme i Buskerud. Det er forklaringen på at det ikke er, eller kommer til å bli brukt i TB.

Med vennlig hilsen

Morten Wang

redaktør

Mediahuset Tønsbergs Blad»

Ad begrunnelsen for ikke å trykke innlegget: Tidligere har både undertegnede og andre fått på trykk leserinnlegg om nasjonale så vel som internasjonale saker. Så får vi se om avisen fremover er konsekvent og bare trykker leserinnlegg om saker med lokal tilknytning.

En nyttig ting kom ut av forsøkene på å få et innlegg på trykk i Tønsbergs Blad. Nå vet vi at Tønsbergs Blad er har tatt skrittet til å bli like selektiv når det gjelder leserinnlegg som noen aviser jeg lærte bedre å kjenne som stortingskandidat i 2013.

 

Erik Strand

Publisert i Ukategorisert | Merket med , | 1 kommentar

Why free immigration within the EU/EEA area is not a good idea

Erik Strand, chairperson for the Coastal Party in Vestfold County

The EEA agreement (the Agreement on the European Economic Area) entails free movement of workers within the EEA countries. The EEA countries consist of the EU countries plus Norway, Iceland and Liechtenstein.

The Coastal Party has since its founding in 1997 favoured Norway’s withdrawal from the EEA agreement. One of the reasons for that is that we oppose the policy of free migration within the EEA area. In the following, I will share some arguments for why Norway should withdraw from the EEA and bring the policy of free migration from EU countries to an end. Some of these arguments might have interest for readers in other European countries.

I will start with an argument that is entirely internal (foreign readers, please be patient, I will come to some other points soon). The combination of a strong Norwegian economy and free immigration from EU countries has led to a dramatic increase in the immigration to Norway during the latest years. As this immigration has most of all affected Norway’s most populated areas (including Vestfold), it has contributed to an increased pressure on these areas.

There is also another side to this matter. There are strong reasons that one should not believe that free immigration within the EEA area has been a blessing for the poorer countries among the EEA countries either. I will illustrate this with the case of Latvia (admittedly one of the extreme cases).

As one can read in this article – http://www.france24.com/en/20120522-latvia-emigration-population-brain-drain-economy/ – the policy of free immigration within EU/EEA has contributed to a demographic disaster in Latvia. The EU/EEA policy is not the sole culprit, as low birth rates have contributed to the crisis. However, there is no room for doubt that the EU/EEA policy has had a serious harming effect on Latvian demographics.

Then, if free migration for workforce is a bad idea, what should we do instead? My suggestion is more use of temporary permits for foreign workers (as the Coastal Party in Vestfold adopted in a statement at our annual meeting in 2013). Such a policy will mean that instead of permanently removing some of the best work force from poorer countries, we will hire it, and they will return to their country after some years with their savings.

In the end, a shift in policy as outlined above will be to the benefit to all parties.

The picture is from Wikimedia Commons

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , | Legg igjen en kommentar